Frieriet

Jeg er vel hva man kan kalle nysgjerrig, i hvertfall i forhold til visse ting. Men jeg vil jo egentlig ikke vite noe - for jeg elsker overasskelser, og jeg hadde sagt klart ifra til Anders om at jeg ville at frieriet skulle være a total surprise!

Jeg hadde sagt at jeg måtte ha minst ett år til å planlegge. Anders sa han ikke ville være forlovet over ett år. Vi hadde planlagt at vi ville gifte oss sommeren 2013. Da hadde vi vært sammen i 5.5år og jeg var ferdig med bacheloren min slik at jeg kunne flytte til Horten, og vi kunne flytte sammen. Derfor tenkte jeg at han kanskje ville fri i Juni, kanskje slutten av Mai hvis jeg var heldig.

I April 2012 dro vi til Egypt for å feire vår 4-års dag, for å ta en pause fra skolen og lade opp batteriene til eksamnene i Mai. Jeg tenkte jo for meg selv at dette er jo en perfekt anledning – og sted – for et frieri! Jeg visste jo egentlig at det var alt for tidlig.. men det er jo alltid lov å håpe J

Men mitt nygjerrige jeg gikk jo nesten i spinn de første dagene. Jeg bare ventet. Og ventet. Og ventet. Til slutt etter en lang indre diskusjon bestemte jeg meg for å snakke med Anders. Rett før jeg skulle til massasje sa jeg noe lignende dette: «Anders, jeg holder på å bli gal. Det gjør ingen verdens ting om du ikke frir i Egypt, men hvis ikke du skal gjøre det, kan du ikke si det da, så kan jeg nyte resten av ferien uten å tenke på det hver ledige sekund». Jeg sa også at han ikke fikk svare nå, at han hadde en times tenketid før jeg kom tilbake. Og så løp jeg av gårde.

Da jeg kom tilbake sa han ingenting, og jeg ville ikke mase. Jeg ventet til kvelden, og så spurte jeg forsiktig om han hadde tenkt på det jeg sa. Han svarte at han hadde tenkt på det, men han visste ikke hva han skulle si. Da ble jeg jo selvfølgelig litt oppgitt fordi han hadde hatt flere timer, og jeg tenkte «hvis han ikke vet hva han skal si står han mellom nei og kanskje, og står han mellom nei, er det jo nei». Uten at han trengte å si noe mer klarte jeg å overbevise meg selv om at det ikke skulle skje mens vi var i Egypt, noe som var helt greit.

Det jeg ikke visste var at han hadde stått mellom ja og kanskje, og han nølte med å svare fordi han ville jo egentlig ikke si ja, siden jeg i utgangspunktet ikke ville vite noe som helst!

Så et par dager etterpå, når jeg hadde «glemt» hele greia, reagerte ingen fibre i kroppen min når han spurte om vi ikke skulle ut å se på solnedgangen på golfbanen rett over veien. Jeg skulle egentlig dusje før vi gikk, men bestemte meg for å vente til vi kom tilbake. Dermed fikk Anders bare et par sekunder mens jeg gikk inn på badet til å putte ringen i lomma…

Jeg hadde jo tenkt at han kunne jo aldri klare å gjemme en stor boks i lomma uten at jeg så det! Men det skulle altså vise seg å være helt feil..

Da vi kom ut på golfbanen snudde jeg meg rundt og utbrøt «så utrolig fint det er her!». Da hørte jeg Anders si bak meg «Malin…». I det jeg snudde meg skjønte jeg hva som holdt på med å skje. Han gikk ned på kne, dro fram ringesken fra lommen og begynte å si mange fine ord. Å jeg som trodde jeg var så forberedt. Og jeg som trodde jeg kom til å grine som en gal.
Det er ikke som man tror. Man kan ikke forberede seg. Det er ikke som på film. Jeg stod der helt forsteinet i lykkerus. Jeg fikk egentlig ikke med meg hva han sa, stemmen hans bare fløt agårde, og jeg ventet på å få si «JA!».

Da jeg endelig fikk lov til å svare, svarte jeg selvfølgelig «ja», så fikk jeg ringen på fingeren, og så ble det et par kyss og lange klemmer. Foreløpig uten tårer. Når vi dermed la oss ned i gresset, og vi lå der tett sammen for å se på solnedgangen, kom tårene, i hvertfall for meg. Vi lå sånn i et par timer til stjernene for lengst hadde kommet opp. Det var så deilig å bare ligge der, ute på en golfbane, tett sammen, se på stjernene og la det hele synke inn i fred og ro.

Da vi gikk tilbake til hotellet hadde jeg lyst til å rope ut til alle vi så at vi akkurat hadde blitt forlovet, men jeg klarte å holde det til verdens største smil. Vi fikk i hvertfall ringt til alle foreldrene våre, og sendt sms’er til de nærmeste vennene våre. Det var deilig å «meddele til verden» at nå er det oss for alltid!

Etter å ha stelt oss gikk vi ut til den fineste restauranten i den lille byen bak hotellet og spiste middag med god vin, og selvfølgelig dessert. Da vi kom tilbake til hotellet lå vi tett-i-tett på en av solsengene på den lille stranda på hotellet, og så på enda flere stjerner. Vi så opp i, og utover, en evighet. En evighet vi skulle dele sammen!